Forening for Gestalt Terapeuter ønsker på disse nettsidene å spre kunnskap og kjennskap til våre terapeuters virksomhet. På denne siden har vi valgt å anskueliggjøre en helt vanlig konsultasjon. På de andre sidene vil du kunne få mer innblikk i hva Gestalt Terapi er og hvordan foreningen vår virker.


Klienten sitter foran meg. Hun er i midten av 40-årene. Timen ligger helt åpen uten annet enn ”her og nå”. Jeg merker at pusten min blir veldig tynn og forsiktig når jeg sitter foran henne.
”Hvordan har du det akkurat nå?”, spør jeg.
Hun svarer: «Jeg vet ikke helt. Jeg er bare kropp – har liksom ikke noen følelser. Jeg kjenner trykk i brystet og jeg kjenner ryggen min. Den er sår!» Hun viser med hånden hvor på korsryggen hun er sår. Hun sitter lenge og kjenner etter i kroppen.  
«Men det blir enten bare kropp eller tanker. Jeg vil så gjerne forstå! Jeg vil ha med tanker og følelser sammen med kroppen. Jeg kjenner jeg presser meg selv, kjenner press i brystet.» Hun forteller hvor gjerne hun vil oppleve HELE seg selv, men at det akkurat nå er det vanskelig.
«I møte med deg kjenner jeg på forsiktighet!» sier jeg. Hun smaker på ordet forsiktighet, og finner ut at hun heller vil at jeg skal presse henne! Det er det hun kan kjenne igjen – å presse seg! Hun leter etter ord og følelser – så sier hun at hun kanskje ikke ønsker å ta ansvar for seg selv. Hun kan kjenne det igjen i livet sitt – dette å bli presset eller beordret til å gjøre ting. Men da har hun ikke med seg følelsene sine! Jeg kjenner jeg blir usikker, men får lyst til å følge en innskytelse og spør om hun har noen behov akkurat nå.  
«Nei,» sier hun.  
«Er det noe jeg kan gjøre for deg?» spør jeg.
«Nei,» sier hun igjen. Kroppen hennes stivner. Det føles som hun er på vakt. Bare øynene hennes beveger seg. Jeg tar en pute og spør om hun vil strekke seg framover og ta den.  
«Jada!» sier hun, og bøyer seg over med én gang og vil ta puta. Jeg stopper henne og ber henne kjenne etter i kroppen mens hun strekker seg framover.
Jeg spør henne igjen: «Vil du strekke deg mot puta og ta den?» Jeg rekker puta mot henne, men hun har stivnet seg. Hun klarer ikke ta puta. Armene ligger langsetter kroppen.
«Kan du kjenne dette igjen?» spør jeg.
«Ja! Det er akkurat sånn det er – jeg ønsker å bli fortalt hva jeg skal gjøre!» sier hun.